Høy snue og lav terskel
Jeg frykter intet! Bortsett fra konsekvensene…

Jeg hater livet mitt – men er ikke suicidal.

Da er jeg vel en selvpiner. Så greit å ha en “diagnose”, selv om den er hjemmelaget.

Egentlig hater jeg ikke livet mitt – ambivalent og ute av stand til å stå for det jeg sier, bare.

Jeg er bare lei av å mislykkes på det samme området om og om igjen.

Forandring fryder, tror jeg. Mulig jeg tar feil. Inntil jeg finner det ut skal jeg gjøre en innsats for å komme meg vekk fra lidelsene.

Jeg er fortsatt ikke suicidal – jeg er for nysgjerrig til å være det – jeg skal bare søke meg opp, ut og vekk fra dette stedet!

Det gledes.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

På under en uke har jeg lest flere avisartikler, sett flere nyhetssendinger og skrevet flere kommentarer enn jeg har gjort de siste to årene til sammen. Emnet har vært ensidig; terroren i Oslo og på Utøya. Selvsagt. Enough said.

Nå når det verste sjokket har lagt seg, så har jeg oppdaget en ting. En skremmende ting, som gir meg frysninger nedover ryggen, en ulmende brann som virker umulig å slukke. Gud skal vite at jeg har prøvd, derav den allerede nevnte kommentaraktiviteten min – men det nytter så lite.

Det norske folk er ikke så rolige, så empatiske og så demokratiske. Slett ikke den samlede og beherskede massen som utenlandsk media tror vi er. Eller – joda, de fleste er der! Mange av oss! Så mange at man kan bli rørt og få øynene fulle av tårer. Kanskje derfor blir vi litt blindet og blendet av skrytet og selvskrytet og legger ikke merke til “de andre”.

“De andre” er de negative menneskene. De som legger tid og krefter i arbeidet med å spre sure oppgulp, hat og bitterhet. Jeg har ikke helt funnet ut hvorfor de gjør det, jeg ser ingen fornuft i det, jeg kan ikke skjønne hvor de vil hen.  Det eneste jeg er ganske sikker på er at de må ha et slags behov for å holde det negative varmt.

“Politiet kom ikke raskt nok fram! Fy! Stoppet de for å kjøpe is eller noe??”
“Hvorfor tok ikke PST affære da ABB kjøpte den lille mengden kjemikalier? De burde jo VISST!”
“Jens Stoltenberg bruker dette for å drive valgkamp!”
“Politiet RINGTE for å gi dødsbudskap?? Politiet er hjernedødt!”
“Politiet fikk 20 millioner ekstra??? Altfor sent, hva skal de med de pengene nå, drapene har jo allerede skjedd?”
“Dersom vi hadde hatt politihelikoptre som kan frakte et SWAT-team så hadde INGEN blitt drept!”
“Hvorfor var det ikke flere og bevæpnede politifolk stasjonert på Utøya? HVORFOR??”
“Så det var ikke muslimer, nei? Hmmm… Men DET ER LIKEVEL DERES FEIL!”
“AUF venter ikke til likene er kalde før de tigger penger av Stordalen! Utspekulert og arrogant!!”
“Hva??? Bare 76 drepte??? De har LØYET for oss, hvordan KUNNE de ta så feil? De er ikke KOMPETENTE!”

Og jeg kan nevne flere eksempler. Mange flere ekle, stygge og lite gjennomtenkte eksempler fulle av hat og avsky. De fleste dreier seg om politiet og Jens Stoltenberg. Noen av dem skyldes kanskje uvitenhet og noen skyldes nok frykt, men de fleste er sure oppgulp skrevet av folk som misliker alt og alle. Hvorfor er noen slik? Evner de ikke å se mer enn èn side av en sak? Får de fysisk vondt dersom de ser positivt på noe? Kan det skyldes en genfeil? Hvordan blir man så full av hat og avsky? Hvordan kan man under fullt navn skrive en lang og hatefull avhandling om “arrogante og utspekulerte AUF” i et kommentarfelt når 68 mennesker nettopp er skutt ihjel på Utøya?

Vel. Jeg gir ikke opp, jeg vil knuse alle elendige “argumenter” så godt jeg kan, og jeg håper mange flere gjør det.  Politiet har nemlig gjort en fabelaktig jobb hele veien. Jeg er full av beundring og stolthet!  Jens Stoltenberg… Tja, kall AP-meg inhabil, men 94 % av Norges befolkning er visst forholdsvis enige med meg. Jens Stoltenberg har vært suveren.

Jeg nevner ikke mer om det de har gjort de siste dagene. Det vet vi nemlig, vi som bruker tiden til å prøve å forstå, ikke til å hate.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nå er det 9-10 måneder siden jeg vandret ut døren her – med hodet hevet og knyttneven hevet enda høyere. Jeg syntes VGB hadde forandret seg til noe ugjenkjennelig og uinteressant, og ville ikke være med på en slik forandring.

Det vil jeg fortsatt ikke. Og jeg synes fortsatt at nye VGB, som ikke er så ny mer, er teit.

Men alvoret har seget inn over meg. Jeg har en spirende trang til å skrive, og ingen steder å gjøre av møkka som skviser seg ut av fingrene mine. Å blogge andre steder funket ikke, passord er forlengst glemt og uansett var det ingen som leste det jeg skrev. Jeg skriver bare tull, men jeg forlanger å ha et minimum av publikum for å gjøre det.

Så da er jeg tilbake. Lik det eller ikke, bla deg videre om du må, men her er jeg. Og denne gangen blir jeg her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Å blogge er nesten som å skrive dagbok. Noen vil nok kalle det dagbok, men det gjør ikke jeg.

Jeg liker nemlig å lire av meg det som faller meg inn, enten mine egne kloke tanker eller ting jeg overhører i kantina jeg ikke vet hvor ligger eller på den bussen jeg aldri tar.

Hvis du vil, så kan du bli med meg inn i hodet mitt, men jeg advarer deg: Det kan bli en lang og strabasiøs tur. Det finnes ingen kart over området, ei heller logikk.

Onde tunger påstår at sikringene mine har gått, at jeg er blond eller at jeg har rømt fra en anstalt. Jeg kan med overlegen mine fastslå at jeg trenger ikke sikring på noe vis, jeg farget nettopp håret svart og den anstalten… Vel, den ligger kanskje på et sted nær deg…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Må si jeg er misfornøyd med den nye versjonen av VGB.
-ser dessverre ut til at jeg ikke er alene om å synes det…

Jeg vil ha protestmarsjer, plakater og fy-rop! Jeg vil ha underskriftsaksjoner, bøssebærere og hjelpeorganisasjoner! Jeg vil at statsministeren skal engasjere seg! Noen må gjøre noe!!

-men jeg gidder ikke… Ikke i dag. For jeg bytter ganske enkelt blogg-univers. Jeg har en blogg på blogg.no, så da kan jeg like gjerne ordne en til der… Og kopiere over det som overlevde raseringa her inne.

Kommer tilbake med adressen når alt er i orden der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Om 4 timer og 48 minutter sletter jeg deg. Da forsvinner du ut av livet mitt for alltid. Det skal bli godt, men også vemodig. Du har gitt meg så mye, men du har også tatt. Tatt, ikke fått. Jeg rakk aldri å gi deg noe.

Nå har jeg ikke krefter til deg mer, jeg er tom. Min eneste sjanse er å la deg forsvinne inn i mørket, glemme at du noen gang eksisterte, og håpe at vi ikke tilfeldigvis støter på hverandre i nærmeste fremtid.

Jeg sørger. Sørger over en venn som blir borte, et vennskap som kunne ha blitt vakkert. Men jeg kan ikke la deg komme og gå, jeg kan ikke ha en venn jeg aldri vet om er der eller ikke. 

Det er ditt tap. Jeg trøster meg med det, men jeg tror ikke helt på meg selv. Kanskje fordi jeg føler at tapet er mest mitt? Jeg vil jo egentlig ikke miste deg. Likefullt er det jeg som stopper vennskapet. Sammen med sorgen kjenner jeg at jeg er fornuftig. 

Jeg kommer til å savne deg, du vet det? Savne diskusjonene våre som aldri rakk å bli diskusjoner fordi vi var for enige. Savne at du tvinger meg til å overta hybelkaninene dine, savne at jeg kan le og svare at mine egne tar for stor plass. Jeg kommer til å savne dine forsiktige brev og sms, for hvem skal jeg vel sende mine forsiktige brev og sms til nå? 

Kanskje det egentlig er det som er problemet, at vi er for like? Jeg klarer ikke helt å forstå at du skal være sånn som jeg akkurat nå helst vil du skal være, ubetenksom og likegyldig. Det er lettere å slette deg om du er det, men kanskje er du ikke sånn?

Jeg kommer ikke til å finne det ut. Jeg må bare tro. Anta. Gå ut i fra. Late som… 

Om 4 timer og 48 minutter forsvinner du fra vennelista mi, fra min msn og fra min telefon. Det skal bli godt. -om jeg bare klarer å slippe taket… Vær så snill, min venn… Ikke ta kontakt med meg mer. La meg sørge en liten stund, og så gå videre.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hvorfor er folk så engstelige for rettskriving?

Ta bokstavene Æ og Å som to eksempler.

Det er nå helt dagligdags å se disse bokstavene bli forvekslet med E og O, og jeg må bare innrømme at jeg irriterer meg noe grassat. “Norge for nordmenn” er det mange som hyler, og da passer de gjerne på å få med seg Å’en, slik at landet Norge ikke lenger er FOR nordmenn, men derimot FÅR nordmenn… Og dermed hyler de om, hvis jeg er vrien nok i tankegangen, det motsatte av det de egentlig vil si.

Hærverk utføres stadig vekk av folk som vil at Norge skal få nordmenn, men det kalles ikke hÆrverk mer. Det kalles hErverk. I ekstreme tilfeller kalles det til og med hervÆrk. Jeg grøsser! Og verre blir det. Unnskyld meg, vÆrre er visstnok i ferd med å bli den normerte skrivemåten. Tålmodigheten min er tynnslitt. Tolmodigheten, kanskje?

Tellefoner er også noe nytt. Foner som teller er kanskje den nye generasjon kalkulator? Jeg vet sannelig ikke. Hvet skriver noen. Det stresser meg. Jeg blir umiddelbart usikker på om de mener vet eller hvete. Skal de bake brød eller snakker de om lærdommen de innehar/ikke har?

Om de skal bake brød, så forstår jeg hvorfor de snakker om “iblandt”, for når man baker brød så blander man ting sammen. Iblant forstår jeg, iblanDt ikke.

Jeg har ikke visst det før, men nå er ikke lenger VIST fortidsformen av å vise, men av å vite. “Jeg viste ikke at han var en sangfugl…” Nei, hvem skulle du vel ha vist det til? De hører det sikkert!

Jeg har så mange eksempler. Jeg gremmes over alt folk lirer av seg. Jeg gjør det. -selv om jeg ikke er perfekt selv.

Og før noen biter hodet av meg: Jeg kjenner mange med lese- og skrivevansker. Jeg vet hva de sliter med. Jeg forstår dem. Jeg skjønner at de sliter med å skrive rett. Jeg snakker ikke om dem her.

Jeg snakker om de som ikke har en eneste grunn til å skrive store feil. De som, når feilene påpekes, skylder på læreren de hadde i 4. klasse, og fraskriver seg alt eget ansvar. Jeg vil at de skal skamme seg. Jeg vil at de skal ta litt tak i seg selv. Jeg vil slippe å irritere meg. Jeg vil at vi skal ta vare på språket vårt!

Grammatikknazi
/34

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Siden jeg sitter og venter på livstegn fra Mongolia, så har jeg vanskelig for å konsentrere meg i dag.

Dette har medført et stort forbruk av blogg-tid, og siden jeg ikke har så mye å si selv, så har jeg snoket rundt hos alle dere andre. Et par steder har jeg lagt igjen en liten kommentar, men for det meste har jeg lest innhold og studert lay out. -man kan jo lære litt av andre på det området også. Jeg er ikke akkurat typen til å lage mitt eget design, så jeg trenger de tipsene jeg kan finne. Det bør være riktige farger, lettlest skrift, ryddig og så videre.

Vel. Design var ikke mitt tema denne gangen, så nok om det! Over til topic:

Mange av oss har en liste over favorittbloggene våre på vår egen blogg. Undertegnede inkludert. Jeg har ikke så mange, men så er jo jeg atskillig mer sær enn gjennomsnittet. Listen vokser dog hele tiden, så det er nok håp for meg.

Jeg har til og med funnet min egen blogg på en og annen side, noe som gjør hjertet mitt stort og stolt. Tenk at noen liker det jeg lirer av meg! -det medfører også et visst forventningspress som gjør meg ørlite skjelven, men jeg prøver å ikke tenke så mye på det aspektet.

Favorittlista mi består foreløpig av 5-6 blogger, og hver gang jeg logger meg på vgb, så sjekker jeg dem for å lese det siste som har skjedd i deres verden. Jeg koser meg litt mens jeg leser hvis det er noe hyggelig eller humoristisk, får en liten klump i halsen om det har skjedd noe trist, og ikke minst blir jeg litt skuffet om det ikke er noe nytt der denne gangen heller…

Men jeg sjekker dem alle. Godt lista ikke er så lang, da!

Har du en favorittliste, og hvor ofte sjekker du hva dine favorittbloggere sysler med?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er 34 år nå. Blir 35 i løpet av 2009, men foreløpig fortrenger jeg akkurat det. Det er dessuten ikke relevant.

Jeg har altså levd en stund. Ikke så lenge at jeg føler meg gammel, bortsett fra når jeg ser på barna mine. Det er noe med den oppvoksende generasjon som gjør at giktsmerter og begynnende senilitet noen ganger føles ubehagelig nært.

Men nå roter jeg meg bort igjen. Typisk meg.

Det jeg skal frem til her, er følgende: Jeg har levd en stund, men jeg kan fortsatt ikke forstå meg på menn. Jeg har forsøkt i mange år nå. Jeg klarer fint å misforstå og ikke minst mistolke, jeg er god på å mishage dem og noen har fortalt meg at jeg til tider misbruker dem. -akkurat det siste der går nok begge veier.

Nå skal man vel ikke være spesielt klok for å forstå at jeg har rotet meg bort i et nytt eksemplar av denne ubegripelige arten. Hele dette innlegget oser allerede av kvinnelig stolthet på vei til Helvete.

Jeg er forvirret. Og jeg er i ferd med å bli såret. Selvtilliten min er på nedadgående kurs igjen. 3 ting jeg ikke liker, og det på samme tid. Og alt på grunn av et mannfolk.

Han er en fabelaktig fyr. Jeg aner ikke hvordan han klarte det, men han sjarmerte meg. Han tok seg inn i hjertet mitt på en så finurlig måte at jeg ikke før det var for sent oppdaget hva som hadde skjedd. Vi snakket sammen nesten daglig, og jeg gledet meg mer og mer over at han tok kontakt.

For de som ikke kjenner meg kan det nok komme som en ørliten bombe at jeg har vansker med å slippe folk innpå meg. De som kjenner meg vet at jeg er sær og vanskelig, spesielt når det gjelder manne-mennesker. Derfor føler jeg meg litt ekstra sårbar nå.

Jeg slapp ham nemlig inn. Det var lite gjennomtenkt, men han virket så annerledes og så rett! Jeg vet bedre nå, men i seneste laget. Jeg er ikke bare sær og vanskelig, jeg er også treg. Tydeligvis. Antakeligvis er jeg noe mer også, men siden jeg er treg, så har jeg ikke funnet ut hva det er ennå.

Dette "noe" har i hvert fall han funnet ut av, og det er skremmende at han vet noe om meg som jeg ikke vet. I sær når det er så ille at han har sluttet å ta kontakt. Helt plutselig. Jeg fatter ikke hvorfor, og siden jeg i tillegg til å være sær, vanskelig og treg også er staere enn 40 esler, så kommer jeg ikke til å spørre ham hva som er feil med meg.

Min foreløpige konklusjon er at jeg ikke er pen nok, tett etterfulgt av at jeg må ha sagt noe støtende. Som et siste forslag har jeg skrapt sammen en forklaring om at datamaskinen hans har falt over mobiltelefonen hans, slik at begge deler ble ødelagte i samme øyeblikk som han måtte hoppe på et fly til Indre Mongolia. Et sted som ikke har forbindelse med utenomverdenen, selvsagt.

Den siste forklaringen er nok mest plausibel. Men jeg er likefullt lei meg. Jeg trodde virkelig at jeg denne gangen hadde møtt Den Beste. -men han har reist til Mongolia, med en ødelagt datamaskin og en knust mobiltelefon i bagasjen.

Han kommer nok snart tilbake.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dag skal jeg prøve noe helt nytt, nemlig utelivet i studiebyen min. Jeg aner ikke hvordan det skal gå, jeg vet ikke engang hvor JEG skal gå.

For jeg kjenner ingen av utestedene her. Kjenner i grunnen ingen mennesker her, heller. Ja, rent bortsett fra de som tar samme studie som det jeg gjør. De er skrekkelig mye yngre enn meg, så vi vil nok neppe frekventere de samme etablissementene likevel.

Prøvde å kjøpe den lokale byavisa for å få et lite inntrykk av hva som rører seg her denne helga, men jeg traff visst på feil avis. Eventuelt feil utgave, vanskelig å si siden jeg ikke kjenner til avisene her heller. Det er ikke nødvendigvis noen tragedie, det.

Om jeg ber en snill taxisjåfør kjøre meg til et sted som passer en som meg, så gjør han nok det, tror jeg. Jeg er bare 34, så kan ikke tenke meg at han fører meg til nærmeste aldershjem. Et hyggelig utested, med noen hyggelige mennesker, DET ordner seg vel?

I dag føler jeg meg litt modig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende